Norsk landbruks høye produksjon av svin og kylling står eller faller med importen av soyaprotein til kraftfôr. Denne innførselen kommer i hovedsak fra Brasil, gjennom det brasilianskeide firmaet Denofas videreforedling i Fredrikstad.
Uten jevnlige båtlaster med soyabønner fra Brasil vil norsk kyllingproduksjon stoppe opp nokså umiddelbart, og svineproduksjonen vil avta raskt. Men det som er bra for norsk kjøttforbruk, er ikke nødvendigvis fra for bønder i Brasil, som sliter med ensidig produksjon og de store plantasjenes maktkonsentrering, vil rapporten konkludere med senere i våres.
Utsendinger fra de to organisasjonene var på feltbesøk i delstaten Mato Grosso, der Norge henter soyaråvaren fra, i desember i fjor.
Denofas eier Amaggi ville ikke gi dem full tilgang til gårdene som produserer soyabønner for det norske markedet, men de fikk likevel innsyn nok til å hevde at det ikke finnes noen garanti for at produksjonen er bærekraftig.
Amazonas nabo
– Mato Grosso regnes ikke som en del av Amazonas, men tar likevel beslag i store mengder skog og dyrkbar jord. Presset på skogen øker, også i de mest utsatte områdene, og det øker som følge av soyaeksporten, sier Anne Kari Garberg i Framtiden i våre hender (FIVH). Hun var med på undersøkelsene i Brasil. Mato Grosso er naboområdet til selve Amazonas og er tre ganger så stort som Norges fastland.
Organisasjonene er også skeptiske til situasjonen stedets urbefolkning er havnet i som følge av den storstilte soyadyrkingen.
– Standarden hos de enkelte gårdene er veldig varierende, også når det gjelder bruk av sprøytemidler, og det er ulikt hvordan den enkelte respekterer reglene. Det var også oppsiktsvekkende hvor mange bønder som følte seg maktesløse som deler i Amaggios system, sier researcher Anne Kari Garberg.
FIVH fikk et klart inntrykk av at den stadige etterspørselen etter soya fører til omlegging av beiteland og rydding av skog til fordel for soyaproduksjon. Myndighetenes kontroll virker også å være svak.
– Soyaindustrien utgjør også en sterk trussel mot urbefolkningen, som får innskrenkede territorier og sterkt minkende innflytelse i samfunnet, sier Garberg.
Sertifisert
Ledelsen i Denofa deler ikke organisasjonenes syn på virksomheten.
– For oss er det avgjørende at soyaproduksjonen er bærekraftig, i tillegg til at den ikke skal være genmodifisert. Alt vi kjøper av soya er sertifisert etter strenge regelverk, som de anerkjente sertifiseringene ProTerra og RTRS. Sistnevnte sertifoseringsordning er vi også med i styret for. Våre krav er at soyan skal produseres utenfor følsomme områder, sier Thor Kristoffersen, kvalitetsdirektør i Denofa. Han har selv vært i Brasil rundt 70 ganger for å kontrollere forholdene.
Den enorme importen av soyabønner, rundt 500.000 tonn i året, er også et tegn på at kjøttforbruket i Norge langt har oversteget det vi faktisk har ressursgrunnlag for i Norge, mener i leder Arild Hermstad i FIVH.
– Vi bør snarest sette inn virkemidler for å få nordmenns forbruk av kjøtt ned. Det vil gi mindre press på ressursene i land som Brasil. Det vil øke selvforsyningsgraden. Det vil bedre folkehelsen. Det vil bidra til lavere klimagassutslipp. Derfor ber vi landbruksministeren om å se på hele det norske landbruket med friske øyne, sier Hermstad.
Artikkelen ble publisert i Aftenposten.no 6. mars.
