2 dager igjen og fokuset har skiftet noe mot det sportslige. Det rapporteres kontinuerlig om spillernes selfies, og landslagets treninger og skader. Det blir mer og mer taktikk og sportslige prat å finne i norske aviser og media generelt.
Allikevel er streiker og demonstrasjoner en realitet for årets VM. Men er dette nytt for årets VM. Selvfølgelig ikke. Demonstrasjonene og protestene har vært en del av OL og VM over langt tid. Det er altså ingen nytt og spesielt for Brasil.
5 dager inn i mesterskapet
London (2012), Sotsji (2014), Athens (2004), Sør-Afrika (2010) og til og med Frankrike (1998) måtte takle voldsomme demonstrasjoner i forbindelse med enten OL eller VM. I 1998 sa den franske innenriksministeret Jean-Pierre Chevènement at det var pinlig og trist at Frankrike skulle være en gissel for samvittighetsløse fagforeningsledere. I 1998 hadde Air France ansvar for 80% av alle fly på Charles de Gaulle flyplassen, hvor av 160 avgang var regnet for de 32 VM-deltakere. Situasjonen ble ikke løst før etter 5 dager inn i turneringen. Under selve åpningsdag for VM i 1998 ble 30% av landets togførere også tatt ut i streik. Lastebilsjåførene stoppet helt i landet 14 dager før mesterskapet begynte.
I Sør-Afrika streiket totalt 60.000 offentlige ansatte i Durban, Johannesburg og Cape Town, og protestene foran Presidentens Palasset var daglig kost under hele mesterskapet.
Sikkerhetstiltak til ingen nytte
Det som skjer i Brasil er altså ikke nytt. Det som er nytt, og bekymringsverdig er myndighetenes håndtering av protestene. Man skulle tro at etter fjorårets hendelsene under Confederations Cup, brasilianske myndighetene skulle lære å takle og håndtere demonstrantene på en bedre måte. VM-arrangørene har i samarbeid med brasilianske myndigheter igangsatt mange tiltak for å øke sikkerhet og legge til rette for rettmessige demonstrasjoner. Mer penger, bedre trening og mer fokus på forebyggende arbeid har vært i fokus de siste månedene. Allikevel er bildene knyttet til den siste streiken i São Paulo (undergrunnsarbeidere) fått oss til å tro at myndighetene har ikke lært noe.
Demonstrasjonene og streiker skal fortsette, det er jeg sikker på. De kan gå rolig for seg, og kan bety mye i den modningsprosessen av brasiliansk demokratiet. Men fortsetter myndighetene å håndtere demonstrantene på denne måten, kan Brasil fort se konturene av diktaturtiden som vi liker å tro ligger langt langt bak oss. Myndighetenes håndtering av demonstrasjonene kan avgjøre Brasils VM-bilde utad, og framtiden av den kontinuerlig demokratiseringsprosessen i Brasil.