Et kynisk politisk maktspill har ført Dilma Rousseff ut av presidentembetet. Men til tross for at Dilma, hennes parti PT og deres tilhengere mener det, er ikke dette et kupp. Formelt sett er Dilma bare midlertidig, og ikke endelig avsatt. Samtidig er det senatet som har stemt for at Dilma skal stilles for riksrett, det samme som skal stemme for eller mot Dilmas endelige avsettelse. Sånn sett er det høyst sannsynlig at Dilma Rousseff blir avsatt som Brasils president innen 12. november 2016.
Dilmas tiltale peker på gjentatt budsjettriksing for å skjule regnskapshull. Når dette i tillegg skjer i et valgår, kan dette forstås som om Dilmas regjering har forsøkt å få landets økonomi til å fremstå som mye bedre enn reelt. Ifølge opposisjonen spilte dette en avgjørende rolle for Dilma og Temers seier i oktober 2014. Diskusjonen i Brasil går nå ut på om dette er en stor nok grunn for å stille en president for riksrett.
Budsjettriksing (pedaladas) av forskjellige størrelser er noe som flere presidenter i Brasil har drevet med tidligere. I følge tiltalen har ulovligheten i Dilmas fremgang skjedd gjennom dekreter som ikke ble godkjente i kongressen. I den brasilianske grunnloven danner dette grunnlag for å stille en president for riksrett.
Alle punkter i Dilmas riksrettsprosess har så langt vært etter boken. Bak denne boken, altså grunnloven, står alle de største partiene i brasiliansk politikk, inkludert PT, PMDB og PSDB. Impedimento (impeachement) er en lovlig mekanisme som er å finne i den brasilianske grunnloven, for å kunne overvåke og til en viss grad begrense makten til gjeldende statsoverhode i et land som styres etter presidentialisme. Å kalle det som skjer i Brasil for et kupp blir derfor feil
Vaklende venstreside
Kupp-retorikken er blitt brukt i tillegg, av den argentinske Kirchner-regjeringen, og blir stadig nevnt av den venezuelanske presidenten Nicolas Maduro. Mange mener dette er et mønster for en vaklende venstreside som har regjert flere land i Sør-Amerika i de siste to tiårene, og som etter hvert har fått mindre og mindre poupularitet. I Brasil kan dette konstateres ved å se på resultatet fra det siste presidentvalget. Dilma vant valget med 54,5 millioner stemmer, mens Aécio Neves fikk 51 millioner stemmer og utrolige 30 millioner valgte å ikke stemme. Selv etter valgseier, klarte ikke Dilma å få større oppslutning, og hennes popularitet gikk ned til 10 prosent, den laveste noensinne i Brasil.
Lav popularitet er tross alt intet lovbrudd. Heller ikke dårlig administrasjon, selv om dette kan få alvorlige konsekvenser. I Brasil er det likevel ingen hemmelighet om at dette ble brukt av opposisjonen for å mobilisere befolkningen mot Dilma. Mobiliseringen i befolkningen ga de folkevalgte representantene i deputertkammeret og senatet legitimiteten de trengte for å stemme for riksrett. Etter hvert som PT og Dilmas allierte ble mindretall i kongressen, ble det veldig tydelig hva som kunne bli utfallet. PMDBs avgang fra koalisjonen ble nådestøtet, og åpnet banen for riksrettsprosessen.
Er Michel Temer bedre enn Dilma?
Media i Brasil skriver at PMDB valgte å gå ut av koalisjonen etter å ha følt seg oversett og nedstemt i regjeringen. I følge sentrale skikkelser i PMDB, ble avvisning av partiets reformplan ”Uma ponte para o futuro” (En bro til framtiden) den siste dråpen i partisamarbeidet. Til slutt valgte partileder og republikkens visepresident Michel Temer å trekke partiet fra regjeringen, velvitende om at han skulle ta over som president ved en eventuell riksrettprosess mot Dilma. Dette er også noe som står i grunnloven.
PMDB er Brasils største parti. Et sentrumsparti uten et klart politisk ståsted, men som alltid står ved makten, og som i tillegg kan alle spilleregler i brasiliansk politikk. Men er politikerne i PMDB bedre eller mindre korrupte enn i PT? Det kan jeg ikke si, men hvis vi tenker på at det finnes lover og regler i politikken, som skal følges, så er spørsmålet om hvem som er best eller værst i denne konteksten, totalt irrelevant.
Udemokratisk?
PTs og Dilmas allierte mener fortsatt at det som skjer i Brasil er et resultat av en udemokratisk prosess. Det er ingen tvil om at dette er et hardt slag mot det unge brasilianske demokrati, men man kan ikke kalle dette for udemokratisk. At brasilianske velgere stemmer på skruppelløse og korrupte politikere til å sitte i kongressen og i regjeringen, det er et tegn på at demokratiet i landet fortsatt er umodent.
Det er for tidlig å konkludere om hva som er det beste for Brasil, og selv om de fleste mente at landet trengte en kursendring, er det ikke alle som er enig i at Dilmas avgang vil løse verken den politiske eller en økonomiske krisen. Noen mener at dette kan føre til at landet blir ytterligere splittet.
Riksrettsprosessen har så langt vist et politisk engasjement blant befolkningen uten like i brasiliansk historie. Dette velger jeg å se som et positivt utfall fra riksrettsprosessen. Forhåpentligvis vil dette føre til større bevissthet om demokratiske prosesser og borgernes plikt i et demokrati. Der har Brasil mye å lære.
Husk å følge oss på Twitter og på Facebook for hyppige oppdateringer og ferske nyheter fra Brasil.