På en nylig tur til Rio de Janeiro besøkte vi Rocinha, en av byens mest kjente favelaer.
Det Rio vi hadde blitt kjent med var en by med strandbydelen Ipanema i sentrum. Der bodde vi en rolig bakgate med grønne trær, nabolagsrestauranter på gatehjørnene, og surfere som tuslet bekymringsløst ned mot stranden i tidlige ettermiddagstimer. Turister og lokale stod side ved side for å kjøpe dyr gelato og billig Caipirinha. Når vi satt ved stranden i skumringen kunne vi se når lysene ble tent i fjellskrenten. Der oppe i favelaene bor en av seks millioner innbyggere. Det eneste man legger merke til av innbyggerne derfra på dagtid er de som trasker fram og tilbake over strendene for å selge vann, øl, saronger, hatter, smykker og ja, stort sett alt vi trengte eller ikke trengte.
Vi meldte oss på en tur for å se mer av denne skjulte verdenen, for det er ikke trygt å dra dit alene fikk vi høre. Litt ambivalente i starten, for vi håpte det ikke ble en slumsafari.
Førsteinntrykket ved ankomst var at favelaen var en sjarmerende og trygg, om noe fattig, bydel. Panoramautsikten fra toppen satte Holmenkollen i forlegenhet, og det virket litt underlig at fattige kunne bo i en så privilegert posisjon. Favelane ble da også bygget på jord som ikke var regulert av myndighetene. Det var fritt fram å bygge hus, og framveksten av favalaene var derfor planløs, vilkårlig og hurtig. Hus ble bygget tett, ofte for tett og i områder som ikke var sikret for ras, og familier som kapret en eiendom tjente penger på å selge taket videre til en annen familie som da bygget sin etasje oppå. Innbyggerne reiste husene sine selv, uten hjelp eller innblanding av arkitekter, byplanleggere eller politikere.
Den guidete turen gikk til fots på en av fem veier, eller stier, som går fra toppen av favelaen og ned til den ordinære nabobydelen. På denne turen gikk vi forbi boliger med svært varierende standard, små butikker, kafeer og annen lokal næringsliv. Vi så barn uten sko og skikkelige klær, hunder og høner som gikk fritt, og hus som hadde blitt tatt av steinras, men kunne også se at flere hadde oppgradert husene sine, kjøpt nye flatskjermer og parabolantenner, og levde trygge middelklasseliv. Mange bodde på et eksistensminimum, mens andre som hadde fått gode jobber hadde valgt å bli boende i et samfunn med sterk lokaltilhørighet.
Innimellom de tilsynelatende paradoksene og kaoset så vi også fremveksten av en sterkere brasiliansk stat som hadde opprettet sykehus, skoler og kommunale boliger. Regjeringens plan for å løfte millioner av mennesker ut av fattigdom ved hjelp av oljepenger og en sterkere økonomi var tydeligvis mer enn retoriske slagord. Men om favelaene og menneskene som bor der noen gang kommer til å leve liv som ligner på våre, det vet vi ikke.
Alle bilder er tatt av Sverre Fiskaa.
Sverre Fiskaa jobber som kommunikasjonsrådgiver når han ikke er på reise. Dette var hans andre tur til Brasil, det blir ikke den siste.
Send oss ditt reisebrev og fortell om din opplevelse i Brasil! Send ditt bidrag til mail@heiabrasil.no.
