Det er bestemt. På søndag blir det skrevet et nytt kapittel i Norges idrettshistorie. Det blir en oppfølger til et av Norges viktigste idrettsøyeblikk. En ny VM-kamp mot Brasil er en realitet, 28 år etter «Miraklet i Marseille».
Jeg har nå bodd i Norge i 25 år, det er mer enn de 23 årene jeg bodde i Rio de Janeiro, og til tross for å ha blitt stadig mer norsk med årene, har jeg alltid vært brasilianeren i Norge. Særlig i media har jeg bidratt til å styrke forholdet, forståelsen og kunnskapen om hva som skjer i Brasil og mellom de to landene, og uten tvil bidratt til å styrke mystikken rundt da «Norge slo Brasil». For det har ikke vært en eneste dag i Norge hvor jeg har snakket med nordmenn om fotball, hvor jeg ikke har måttet svare, kommentere, nyansere, utbrodere, dempe eller prøve å forklare forholdet brasilianere har til denne kampen.
Med årene har jeg naturlig nok lært mer om nordmennenes forhold til ikke bare fotball og idrett, men til mye i livet og det norske samfunnet, gjennom praten om «da Norge slo Brasil». For som i Brasil forteller fotball mye om et folk. Også i skinasjonen Norge.
Gjengs blant brasilianerne i Norge har lenge vært at dette må Brasil gjøre opp. Norge og Brasil må møte hverandre på banen igjen, og Brasil må slå Norge. Men hvor realistisk var det at Norge skulle til et fotball-VM? Siden 2006 har jeg vært gjest og kommentert Brasil under VM, og det var helt uproblematisk, for Norge var aldri med. Men etter å ha levd godt med det i så mange år, må jeg liksom velge et land nå.
På Heia Brasils sider på Facebook er det en debatt nå om hvem brasilianere i Norge skal heie på. Det samme vil gjelde for mange nordmenn som har bodd i Brasil over lang tid, og de får nok det samme spørsmålet. «- Hvem skal du heie på?» Det er et legitimt spørsmål, for vi er jo vant til å ta valg i livet, og særlig når man har innvandret til et annet land, vil du alltid bli stilt spørsmål om din lojalitet til ditt nye land, til det landet som du har valgt å leve i, jobbe eller bygge familien din i. Uansett hvor lenge du har levd i Norge.
Jeg må innrømme at jeg ikke klarte å engasjere meg i Norges kamper i gruppespillet, bortsett fra kampen mot Frankrike, hvor jeg mener det var feil av Ståle å la spillerne hvile – mer om dette i en ny artikkel som kommer snart eller på X-kontoen.
Men under kampen mot Elfenbenskysten, da ivorianerne skåret og Norge risikerte å ryke ut, skjedde det noe. Tanken om at VM-moroa skulle slutte for mine barn, familie, venner og for meg var forferdelig, særlig etter at Norge endelig hadde blitt med i et VM. For hver feilpasning fra Ødegaard eller Berge oppdaget jeg at banneordene fra flere år med bedriftsfotball faktisk kunne brukes i forbindelse med VM. Da Haaland snudde kampen og vi endelig tok veien til Karl Johan og så folkehavet, var det som å gå opp et nivå i eksistensen. Jeg fikk gåsehud over hele kroppen, hele veien mot Slottet. For en fantastisk følelse.
Jeg husker godt hvor jeg var «da Norge slo Brasil» i 1998, og jeg kan love deg at det ikke var på Karl Johan. Og nå, når jeg vet hvordan det føles å heie på Norge under et fotball-VM, er det veldig fristende å ønske seg å oppleve folkehavet på Karl Johan igjen.
Heldigvis, og der er jeg veldig heldig, trenger jeg ikke å velge et lag. Jeg velger heller å håpe på en fantastisk kamp, kanskje tidenes kamp for nordmenn og brasilianerne, og bare feire sluttresultatet uansett hva det blir. Heia Norge og Heia Brasil!
