Når europeiske supportere ser Vinícius Júnior, Raphinha eller Neymar bli kritisert i brasilianske medier, er reaksjonen ofte den samme: «Hva mer forventer de egentlig?»
Det er et forståelig spørsmål. Vinícius Jr. er en av verdens beste spillere. Raphinha har vært blant Barcelonas viktigste offensive våpen. Neymar er den mest talentfulle brasilianske spilleren siden Ronaldo. Likevel virker det som om brasilianerne aldri er helt fornøyde.
Forklaringen ligger ikke nødvendigvis i dagens spillere. Den ligger i historien. For i Brasil blir ikke dagens landslag sammenlignet med andre landslag. De blir sammenlignet med Pelé, Garrincha, Jairzinho, Romário, Bebeto, Rivaldo og Ronaldo.
Mens mange land husker enkeltspillere, husker Brasil sine legendariske duoer.
Landet som vokste opp med legender
De fleste fotballnasjoner har én gyllen generasjon. Brasil har hatt flere. I flere tiår har brasilianske supportere vært vant til at verdens største stjerner ikke bare spiller godt i VM – de avgjør VM. Det har skapt en kultur der det ikke er nok å være god. Man må være avgjørende når hele verden ser på. Derfor blir enhver ny generasjon vurdert opp mot de som kom før.
Pelé og Garrincha – begynnelsen på myten (1958)
Da Brasil reiste til VM i Sverige i 1958, hadde landet aldri vunnet verdensmesterskapet. Da turneringen var over, hadde verden fått se noe helt nytt. Pelé var bare 17 år gammel. Garrincha var et naturtalent som kunne drible hvem som helst. De spilte fire kamper sammen i turneringen. Brasil vant samtlige.
Kamper: 4
Seire: 4
Tap: 0
Da de to var på banen samtidig, var Brasil uslåelige.
Da Garrincha og Vavá (1962) reddet tittelen
Fire år senere ble Pelé skadet tidlig i VM i Chile. For de fleste lag ville det vært en katastrofe, mens for Brasil ble det en mulighet for Garrincha til å skrive seg inn i historiebøkene. Sammen med Vavá bar han laget til nok en VM-tittel.
Kamper: 5
Seire: 4
Uavgjort: 1
Tap: 0
For mange brasilianere er Garrinchas prestasjoner i 1962 fortsatt blant de beste enkeltprestasjonene i VM-historien.
Pelé, Jairzinho og verdens vakreste lag (1970)
Når brasilianere snakker om «o verdadeiro futebol brasileiro», er det ofte laget fra 1970 de tenker på. Pelé var fortsatt den store stjernen. Jairzinho var den ustoppelige kraften som angrep fra alle vinkler. Brasil vant samtlige seks kamper. Jairzinho scoret i hver eneste kamp, mens Pelé styrte spillet som en dirigent. Netflix har laget en serie om Brasils 1970 VM-spill. Du kan se den her https://www.netflix.com/search?q=the%20third%20star&jbv=81955183.
Mange mener fortsatt at dette er det beste landslaget verden har sett.
Kamper: 6
Seire: 6
Tap: 0
Romário og Bebeto (1994)
I USA i 1994 var Brasil mindre spektakulære, men minst like effektive. Romário og Bebeto scoret åtte av Brasils elleve mål i turneringen. Brasil spilte mer pragmatisk enn tidligere generasjoner, men foran mål hadde de en duo som nesten virket telepatisk. Romário og Bebeto forsto hverandre uten å se opp. For en hel generasjon brasilianere ble de selve definisjonen på et perfekt spisspar.
På Netflix kan du se en fantastisk dokumentar som handler om det som skjedde bak kulissene til Brasil fjerde VM-tittel: Brasils storslagen snuoperasjon.
Kamper: 7
Seire: 5
Uavgjort: 2
Tap: 0
Når brasilianere snakker om kjemi mellom to angripere, er det fortsatt denne duoen som brukes som målestokk.
Ronaldo og Rivaldo (2002)
For mange av dagens supportere er dette den ultimate VM-duoen. Ronaldo scoret åtte mål og Rivaldo scoret fem. I VM 2002 var de rett og slett ustoppelige og Brasil vant alle kampene. Til sammen sto de for 13 mål på syv kamper.
Kamper: 7
Seire: 7
Tap: 0
De ledet Brasil til en perfekt turnering og sikret landets femte VM-tittel.
Arven dagens spillere må leve med
Når Vinícius Júnior og Raphinha blir kritisert etter en svak kamp, handler det ikke nødvendigvis om at forventningene er urimelige. Det handler om at brasilianerne sammenligner dem med generasjoner av spillere som vant verdensmesterskap. Pelé og Garrincha tapte aldri en VM-kamp sammen. Pelé og Jairzinho vant alle seks. Ronaldo og Rivaldo vant alle syv.
Totalt spilte disse fem legendariske duoene 29 VM-kamper sammen. 29 kamper. 26 seire. 3 uavgjorte. 0 tap. Det er arven dagens Brasil-spillere må leve med. Og kanskje forklarer det hvorfor brasilianerne aldri blir helt fornøyde. Man må avgjøre VM-kamper. Man må skape minner som varer i generasjoner.
Derfor blir brasilianske supportere frustrerte når landslaget spiller uavgjort mot motstandere de mener Brasil skal slå. Derfor diskuteres hver prestasjon, hver avslutning og hver taktiske beslutning. For forventningene er ikke bygget på de siste årene. De er bygget på flere tiår med fotballhistorie.
Manglende tilhørighet?
Et annet tema som blir ofte drøftet er landslagsspillernes tilhørighet til Brasil og til brasiliansk klubbfotball.
Mens Pelé spilte nesten hele karrieren i Santos, var Garrincha nesten et synonymt med Botafogo. Jairzinho ble et ikon i Rio de Janeiro. Romário og Bebeto bygget sine navn i brasiliansk klubbfotball for Vasco da Gama før de dro til Europa. Ronaldo og Rivaldo slo gjennom foran brasilianske supportere til Cruzeiro og Palmeiras lenge før de ble superstjerner internasjonalt.
De tilhørte brasiliansk fotball, og supporterne identifiserte seg med dem. Dagens generasjon har hatt en annen reise.
Vinícius Júnior flyttet til Real Madrid som 18-åring etter en halv sesong på benken til Flamengo. Rodrygo gjorde det samme for Santos. Endrick dro til Europa etter en sesong som voksen spiller i Palmeiras. Flere av landslagsspillerne har tilbrakt størstedelen av karrieren utenfor Brasil, og har ikke rukket å etablere sterke nok bånd til brasiliansk klubbfotball og supportere.
For mange supportere skaper det en større avstand mellom landslaget og folket. Tidligere så brasilianerne stjernene sine hver uke på stadion eller på TV i hjemlige turneringer. De vokste opp sammen med dem, fulgte utviklingen deres og identifiserte seg med klubbene de representerte. Spillernes luksuriøse liv og avstand fra «hvermannsen i Brasil» og brasilianernes hverdags utfordringer, dette bidrar til å skape en avstand mellom dagens landslagsspillerne og befolkningen i Brasil.
Da Pelé, Garrincha eller Romário tok på seg den gule drakten, føltes det som om de representerte nabolaget, byen og landet samtidig. Når Vinícius eller Raphinha gjør det samme, oppfattes de ofte først og fremst som stjerner fra europeiske toppklubber.
Kanskje er det derfor mange brasilianere fortsatt leter etter noe mer enn bare gode resultater. De leter etter en følelse av identitet og tilhørighet – den samme følelsen som bandt tidligere generasjoner av landslagsspillere til hele nasjonen.
