Vinn et eksemplar av Dom Casmurro og et av Brás Cubas’ posthume memoarer
For å delta i konkurransen må du svare på spørsmålet: I hvilket år ble Machado de Assis født, og i hvilket år døde han? Skriv de riktige svarene nedenfor i vårt kommentarfelt. Svarene finner du her.
Nedenfor kan du lese kritikken fra Klassekampens Bokmagasinet.
Ville du ha stolt på en død person? Eller: Ville du ha stolt på en mann som fortalte deg at han var død?
Spørsmålene dukker opp under lesning av den brasilianske forfatteren Machado de Assis’ roman «Brás Cubas’ posthume memoarer» fra 1881, der første kapittel åpner slik: «Jeg funderte en stund på om jeg skulle innlede disse memoarene med begynnelsen eller slutten, altså om jeg skulle begynne med min fødsel eller min død. Vanlig praksis er å begynne med fødselen [. Moses, som også berettet om sin død, plasserte den ikke foran, men bak; en avgjørende forskjell mellom denne boken og Mosebøkene.
Kommunikasjonssituasjonen er strengt tatt umulig, men passer som hånd i hanske for en forteller som villig bryter med enhver idé, dersom det passer ham. For ikke å snakke om at den arrogante sammenligningen av livsverket med Mosebøkene grenser til blasfemisk stormannsgalskap. Slik er fortelleren Brás Cubas, en velstående herre som tilsynelatende kan ta seg en hvilken som helst frihet og er i stand til de mest utsøkte retoriske krumspring. Han virker besatt av å demonstrere sin lærde virtuositet, og framviser han en foraktfull likegyldighet overfor publikum. Når han drøyt halvveis ut i boka innrømmer at den muligens har svakheter, slår han raskt fast at «den største bristen» er leseren: «Du har hastverk med å bli gammel, og boken går langsomt; du foretrekker en tydelig og velfødd fortelling, en jevn og flytende stil, og denne boken er som en full mann som vingler til høyre og venstre, går og stanser, mumler, brøler, ler, truer himmelen, snubler og faller …
Dette er en passende beskrivelse av en bok som har avsporingen som styrende prinsipp. Som leser følger jeg Brás Cubas’ innfall med blandede følelser: Det er svært underholdende, men også noe enerverende ved hans litterære show off og stadige overraskelser. Boka igjennom, setning for setning, utspiller det seg en stillingskrig mellom forteller og leser. Det er ingen liten fortjeneste at oversetter Christian Rugstad har lyktes så godt med å gjøre denne ubehagelige og besettende erfaringen tilgjengelig for norske lesere. For virkelig å forstå romanens kvaliteter, bør Brás Cubas forstås i en bestemt nasjonal sammenheng. At Brás rimer på Brasil er kanskje et hint om at den tilsynelatende så idiosynkratiske fortelleren representerer noe mer enn en eksentrisk fiksjon. Nøkkelen her er klasse. For mens fortellingen om herr Brás Cubas’ liv og meninger virrer avgårde i alle retninger, ligger samfunnsordenen som ligger til grunn for hans privilegier fast.
Det er vanlig å se på romanen som borgerskapets sjanger, der den nye klassens vyer, selvforståelse og illusjoner kom til uttrykk (derav viktigheten av arbeiderromaner). En brasiliansk romanforfatter på 1800-tallet måtte imidlertid hanskes med det faktum at det ikke fantes noen brasiliansk middelklasse i tradisjonell forstand. Mellom slaver og overklasse fantes en slags middelklasse som i navnet var frie, men som var prisgitt velvilje fra overklassen. Derfor kunne de ikke snakke åpent om overklassens privilegier og den skrikende motsetningen mellom moderne, liberale ideer og en samfunnsorden som stammet fra kolonitiden. Det geniale grepet i denne boka er å gi ordet til en representant for overklassen som villig vekk snakker og forsnakker seg om det som framstår som en fullstendig uakseptabel samfunnsordning.
Det litteraturhistoriske forelegget for Brás Cubas’ vimsete stil er Laurence Sterne og hans «The Life and Opinion of Tristram Shandy» fra midten av 1700-tallet. Den brasilianske litteraturkritikeren Roberto Schwarz har overbevist meg om at det står langt mer på spill i valget av denne framstillingsmåten enn en demonstrasjon av litteraturhistorisk bevissthet. Sternes frie stil passet nemlig perfekt til å framstille en klasse som både flottet seg med liberale ideer om menneskerettigheter, og brøt normene når det var beleilig. Resultatet er et litteraturhistorisk unikum: et verk der Sternes britiske whimsicality omsettes i et dypt, psykologisk portrett av en bestemt klassebevissthet. Foruten «Brás Cubas’ posthume memoarer», utgir det lille forlaget Ka denne våren Machados «Dom Casmurro». Med sistnevnte som mulig unntak, er det ingen grunn til å tro at det vil komme ut romaner som overgår «Brás Cubas’ posthume memoarer» på norsk i år.