Tim Maia har fire album inne på brasilianske Rolling Stone Magazine sin liste over de 100 beste albumene fra landet gjennom tidene. Maia var en av Brasils aller største stemmer, og den største i sin sjanger. Femten år etter sin død er han igjen aktuell i en antologi over noen av de beste sangene sine.
Brasiliansk musikk blir ofte karakterisert som lett musikk. Men da snakker vi stort sett om sjangeren bossa nova eller noe MPB (Musica Popular Brasileira). Tropicalistabevegelsen (også kjent som Tropicaliabevegelsen) med Gilberto Gil og Caetano Veloso i spissen skulle forandre på dette. Som et bevis fikk vi musikk som viste til sine egne røtter i Brasil i tillegg til Afrika, England, og i Tim Maias tilfelle svart musikk fra USA som soul og funk.
USA som inspirasjonskilde
Tim Maia ble født i Rio De Janeiro i et nabolag som også fødte Jorge Ben og Erasmo Carlos. To kjemper innen brasiliansk musikk. Med sin amerikanskinspirerte rock var Erasmo Carlos blant inspirasjons-kildene til Tropicalistaene. Det samme gjaldt for øvrig Jorge Ben som startet sitt musikalske liv med en høyst personlig vri på Bossa Nova og endte ti femten år senere opp med en elektrisk blanding av samba og afro-beat med det fantastiske albumet “Africa Brasil”. Uten Tim Maia er det slett ikke sikkert sistnevnte ville endt i dette sporet.
Maia, som flyttet til USA i en alder av 17 år i 1959, oppdaget etter hvert soul og funk-sangere som James Brown. Han adopterte navnet Jimmy og løy til immigrasjonsmyndighetene og sa at han var student. I New York startet han vokalgruppa The Ideals. Etter at han ble tatt for å røyke marihuana ble han til slutt arrestert og deportert tilbake til Brasil i 1964.
Tilbake i Brasil sluttet han aldri å høre på og å bli inspirert av artister som Isaac Hayes og ikke minst Barry White, som Maia kanskje minner aller mest om. Disse impulsene hjalp ham med å introdusere svart popmusikk i Brasil og integrerte etter hvert afro-amerikansk musikk i brasiliansk musikk.
Gjenoppdaget i utlandet
De siste tiårene har plateselskapet til David Byrne fra Talking Heads, Luaka Bop, jobbet med å innhente klareringer til sanger av Tim Maia som har endt opp på samleplata ”World Psychedelic Classics 4 – Nobody Can Live Forever”. Passende nok startet også plateserien ”World Pscychedelic Classics” med en samleplate med det brasilianske avantgarde-pop-bandet Os Mutantes som på et tidlig tidspunkt var bandet til Gilberto Gil. Senere har Luaka Bop gitt ut plater med Californiabaserte Shuggie Otis og en samleplate med fuzzbasert vestafrikansk funk. Men det skulle ta ytterlige åtte år før Tim Maias plate ble utgitt.
Og vi har ikke ventet forgjeves. De fleste av platene hans er nemlig ute av produksjon. ”Que Beleza” fra hans ”Racional vol 1” som også har blitt gjenutgitt på singel starter det hele med en sang som lett kunne gått inn i nevnte Shuggie Otis sitt univers, hadde det ikke vært for den brasiliansk-portugisiske vokalen og håndtrommene. Den har også en gitarsolo som ligner på den på The Isley Brothers, ”Who’s that lady”.
Det spesielle med Maias musikk er at selv om han flyttet tilbake til Brasil så fortsatte han å skrive tekster på engelsk til mange av låtene. Og det høres i motsetning til andre brasilianere som har prøvd seg på engelsk troverdig ut. ”Lets have a ball tonight”, ”Over Again” og tittelsporet ”Nobody Can Live Forever” er bare noen av dem. Vi skal ikke se bort i fra at plateselskapet Luaka Bop har valgt så mange engelskspråklige låter av markedsføringsgrunner for å kunne selge i USA og Europa. Egentlig synd fordi de aller beste låtene til Tim Maia er på brasiliansk-portugisisk. Det er også det brasilianske publikummet enig i. Selv om kritikere og musikere likte dem, sang Maia sjelden de engelske sangene sine på konserter og de ble nesten aldri spilt på radio. Hele ni av femten låter er på engelsk og ingen av hans største hits er med.
Og dessverre er ingen sanger fra det første selvtitulerte albumet hans fra 1970 med på denne samlingen. Det er mulig dette er grunnet rettighetsproblematikk, men det hjelper også lite at bare en sang fra albumet som kom etter dette er tatt med. Litt forvirrende er det at han spilte inn minst sju album med tittelen ”Tim Maia”. Fra hans sannsynligvis to beste plater ”Racional vol. 1 & 2” dukker det derimot opp flere låter.
Dette gjør langt fra dette til en dårlig samling. Det sier litt om rekkevidden hans. På en av de beste låtene her ”Quer Queira, Quer Nao Queira” hører vi den sterke innflytelsen fra samba. Perkusjonstrommene danser rundt en bassgroove og funktrommer som høres distinktivt afro-brasilianske ut. I tillegg kommer orgellyder, saksofon her og der og enda mer gitarsolo. Denne låta viser også hans ruvende basstemme fra sin beste side.
”Bom Senso” går tilbake til formelen fra ”Que Beleza” og står kanskje fram som den aller største låta på plata, med akustisk rytmegitar, intens vokal og et godt feelgood-refreng. På ”Brother Father Mother Sister” hører vi også i bakgrunnen en annen musikalsk legendes arbeid; Arthur Verocais elegante stryker og blåserarrangement. På tross av den lille kritikken er likevel dette sannsynligvis den beste og mest definitive samlingen over Tim Maias arbeid og vil være en innfallsport for musikkinteresserte over hele verden.
På 1990-tallet begynte Maia omsider å spille inn musikken sin med bossa nova-takter. Maia som var et notorisk syrehue og en gang medlem av en UFO-sekt, gjorde det ikke alltid så lett for seg selv. Hans utagerende livsstil eskalerte bare mer og mer i løpet av livet og i 1998 døde han i en alder av 55 år.
Artikkelen er skrevet av Endre Dalen for desemberutgave av bladet Samora.